"Ti forbitrede fingertak"
Thor-Wiggo Skille
Det er åtte hundre meter avgrunn under oss. Eneste vei ned fra Stetind er en femten meter rappell fra ”Mysosten”. - Fram med rappellåtteren, kommanderer turleder Ivar Sandland. – Hva er en rappellåtter? Jeg har aldri rappellert før, svarer Hilde Stoltenberg og smiler.
Klokka er så vidt passert ti denne vakre julikvelden, og vi har så vidt startet nedturen fra toppen når Hilde sjokkerer turleder Sandland med sin manglende rapellerfaring. Det er tolv timer siden hun varmet opp ved å lekeklatre ”kongesteinen” nede ved Stefjorden. En bauta som markerer åpningen av riksvei 827 fra Kjøpsvik og inn på E6. Veien som i 1992 åpnet atkomsten til Norges mektigste obelisk – skapt av naturen selv. Stetind, Norges nasjonalfjell. 1392 meter høyt. Langt fra høyest. Ikke i Nordland heller – men uten utseendemessig sidestykke. Veien har lettet adkomsten. Men det er bare til foten av fjellet.
Luftig filosofi
”Jeg våkner i posen og vet at idag skal det ske. Her er lunt og godt å være; den nærmeste verden er ordnet efter min vilje og gir trygghet og ro. Jeg ligger og kjender at jeg hader dette forbandede fjeld, fordi det har makt over mitt sind.
Undrende over Petter Wessel Zappfe sine beretninger starter vi likevel med friskt mot på den kraftsugende fjellturen i steikende sol. Målet - toppen av Stetind, ser du hvert eneste skritt. Gjennom nordnorsk bjørkeskog, opp ura, mens du strekker ømme lårmuskler, og når du for tjuende gang setter vannflaska for munnen. Når Svartvatnet kommer til syne 725 meter over havflata, er det bare å kaste klærne. To friske stup i bregrønt vann. Med en halvtimes pause er nytt mot pustet inn med julilufta, og vi skritter ivrig videre.
Tjue skritt senere går begge lårene mine i lås.
Opp – om så krampa tar meg
Jeg bråstopper sjokkert. Dette har jeg aldri opplevd før. Nå har jeg på ingen måte tenkt å legge min egen fysikk til grunn for hva som kreves for å komme seg på toppen av Norges nasjonalfjell. Jeg bare slår fast det faktum at jeg har hatt skjelvende lårmuskler mang en gang. Men jeg har aldri – jeg sier aldri – opplevd at lårene har gått helt i lås. Det gikk et psykisk steinras i mitt enfoldige, ferske klatresinn. Skulle det bli meg som måtte kapitulere og bli sittende i solveggen. Kun med mulighet for å følge tindebestigningen gjennom kikkert. Etter litt intens tøyning og ti minutter veeeldig forsiktig skritting, løser krampen seg sakte opp.
Skyt fjellgeita
Ivar Sandland lever av å ta folk på tur. Blant annet opp Stetind. Et mytisk fjell. Historisk for klatrere. Denne enorme granittpilaren har Norges lengste klatrerute. Vi går ”normalveien”.
- Nesten synd at denne muligheten finnes. Uten den ville Stetind vært omtrent utilnærmelig for de aller fleste.
Ivar har vært her åtte, ti ganger, og har klatret flere av rutene. Både Sydpilaren og Vestveggen.
”Hvis nogen gav mig valget mellem at bli skutt og at bestige den Mysosten, saa vilde jeg uten betænkning svare: skyt!”
Sa en misfornøyd Carl Hall – som ikke kom seg opp på Stetind, men som fikk fortoppen oppkalt etter seg.
Etter nok en pause, fem timer etter avmars, nekter lårene igjen. Var det sjokkbadingen mellom isflakene? Er jeg i så fordømt dårlig form? Mange spørsmål. Ingen svar. Tøyning, lirking og luring, og 15 minutter senere, henger jeg fortsatt med. På de neste pausene tør jeg ikke sitte mer enn et minutt i slengen, og passer på å være i rolig bevegelse hele tiden.
En titan av granitt
”Da revnet skyene, og endnu engang staar han for os, titanen, lynomfunklet, vassdrivende, skinnende som smergelpusset jern. Det raper av torden omkring han, men det rager han ikke, ingenting rager ham, der han troner i olympisk likegyldighet over livets svedende geschæft – en ambolt hvorpaa gudene kan hamre.”
Zappfe ble imponert. Vi er imponerte. På 1314 høydemeter er spaserturen over. Et spektakulært takmøne leder videre mot Mysosten. Overskrevs er det ni hundre meter ned til feste for høyrefoten, og åtte hundre meter for venstrefoten. Vel, hva gjør vel hundre meter fra eller til. Best å sikre uansett.
- Selvforankret!!!
Ropene gjaller mellom granittveggene. Klare beskjeder for at ingen skal misforstå. Det kan få fatale følger.
- Tau inn!!
Livene våre er helt og holdent forankret i Ivar Sandlands hender. Noen luftige tausikrede passasjer senere er vi ved ”de ti forbitrede fingertak”.
Hullet ost
Over oss henger ”Mysosten”, en femten meter høy blokade i ren granitt. Vi står på en tretti centimeter hylle, og skimter havet uendelig langt der nede. Ivar skal lede oss trygt forbi normalveiens crux.
- Skal bare sjekke mobilen, sier Hilde mens Ivar finner små kilefester som skal være livreddere om taket glipper.
- Jeg er så bekymret for mannen min, skjønner du. Han er på motorsykkeltur…
Jeg klarer ikke holde latteren tilbake. Nei, du skal ikke spøke med ferietrafikken.
- Selvforankret!!
- Tau inn!!
Ivar er trygt forbi. Hilde lener seg fram. Tar gode tak med hendene, stemmer føttene mot fjellveggen, og lener overkroppen bak. Takene er gode. Men grepet om psyken er så som så. Ti luftige entretak sener kan vi sette føttene på ”trygg grunn”. Her ser vi rett gjennom et ostehull, og ned til foten av Stetind på Nordøstsiden.
Rått!
En gullfiskdam
”Det kan ikke forælles, at en 1400 meters granittind er laget med fire hugg fra naturens haand – tre lodrette og ett tverhugg -, slikt maa sees.
Ferdinand Schjelderup var en av tre som gjorde førstebestigningen av Stetind i 1910, sammen med A. Bryn og C. W. Rubenson
”Det kunne vær plads til en liten by der oppe”, skrev Schjelderup etter bestigningen.
Det finnes mange sagn om Stetind. Blant annet svømmer det gullfisk i de små dammene som ligger på toppen. Vi var ikke så lite spente da vi sprang fram til den første gullfiskdammen. Om du er gullfiskelsker, prest eller smed. En tur på Stetind - den ambolt hvorpaa gudene kan hamre – bør stå høyt på ønskelista.
Rappelldebut
”På ville veier i trygge hender”, er Nordland Turselskaps slagord. Ivar Sandland har fått oss trygt opp på Norges nasjonalfjell. Da gjenstår bare å komme seg helskinnet ned igjen. Nedenfor venter oss en femten meter rappell fra Mysosten - eller åtte hundre meter fritt fall. Rappellåtteren blir festet mens Ivar kontrollerer. Skrukarabinen festes forskriftsmessig. Ivar må rappellere først. Nedenfra kan han være ”ekstrasikring”, og låse nedfiringen om Hilde av en eller annen grunn ikke takler dette. Han forsvinner over kanten mens vi sitter forlatt på verdens takmøne. Den lette sommerbrisen piper i klatrehjelmen. Midnattsola skinner på Presttinden. Fra langt nede i dalen hører vi suset fra elva. Så er det Hildes tur. Hun legger seg bak – nesten 90 grader ut fra fjellet. Sannelig smiler hun mens hun sakte går bredbeint over kanten, med godt tak i tauet på høyre hofte. Med grepet styrer hun friksjonen – og hastigheta ned. Hun vrir hodet og blikket følger nedover hundrevis av meter hard og glatt granitt. Hennes rapelldebut kunne ikke hatt en mer spektakulær ramme.
Knetortur
Nord-Norge har sine goder. Å titte på midnattsola fra Halls fortopp etter en spektakulær klatretur seks timer festet i tau og karabiner, kun avbrutt med en rusletur på gudenes ambolt, overgår det meste. Når sola bare så vidt dypper seg ned i et fjellvann langt ut i Vesterålen, for så å sette retning opp mot en ny dag ved å runde markante Stetind, da lever du i nuet, og trenger ingenting annet.
- Rydd tau.
Ivar river meg ut av sommernattsrusen. Det gjenstår en rusletur med 1300 meter knetortur. Det er på returer at uhellene skjer. Man er sliten. Musklene reagerer ikke så kjapt som du ønsker. Vi får beskjed om å passe på. Jeg kjenner at det er nødvendig.
Grovkornet
Ustø men lykkelig skrår jeg over en bratt snøbakke. Ivar roper opp og kommanderer meg til å holde en spiss stein i hånda - om jeg skulle falle. Før jeg aner det glipper fottaket, og jeg seiler på siden noen meter. Kledd i t-skjorte kjenner jeg den kalde snøen raspe oppover armene. Jeg kjører steinen ned i snøen, og prøver å bremse farten. Den bare øker. Flere ganger slår jeg steinen i den grove snøen, men til ingen nytte. Den kvasse steinura nærmer seg faretruende. På magen kjenner jeg skaresnøen trenge inn i hver ledig åpning. Jeg seiler 50 meter - 100 meter. Da steinen blir kastet ut av hånda, presser jeg meg over på ryggen. Med begge helene i den bløte snøoverflata kjenner jeg at farten minsker. Tjue meter før steinura stopper ferden fordi snøbakken blir slakere. Jeg reiser meg skjelven med oppskrapte albuer.
- Du har bare to sekunder på deg når du faller.
Ivar står smilende med spenntak i snøen - klar for å ta i mot meg.
- Om du ikke får stoppet fallet med en gang, er det for sent.
Albuene er så røde og kalde at jeg ikke kjenner noen som helst smerte. Sola skinner fortsatt på Presttinden, og jeg sanser bare pur, sommerlig klatrelykke. Dette ikke er siste gang jeg er på Stetind-tur.